Impetigohttps://en.wikipedia.org/wiki/Impetigo
Impetigo er en bakteriell infeksjon som involverer den overfladiske huden. Den vanligste presentasjonen er gulaktige skorper på ansiktet, armene eller bena. Lesjonene kan være smertefulle eller kløende, men feber er uvanlig.

Impetigo skyldes vanligvis enten Staphylococcus aureus eller Streptococcus pyogenes. Ved kontakt kan den spre seg fra person til person. Hos barn er den smittsom for søsken.

Behandling er vanligvis med antibiotikakremer som mupirocin eller fusidic acid. Oral antibiotika, som cefalexin, kan brukes dersom store områder er berørt.

Impetigo rammet omtrent 140 millioner mennesker (2 % av verdens befolkning) i 2010. Tilstanden kan forekomme i alle aldre, men er mest vanlig hos små barn. Komplikasjoner kan omfatte cellulitt eller poststreptokokk glomerulonefritt.

Behandling ― OTC‑legemidler
* Fordi impetigo er en infeksjonssykdom, bør steroidsalver ikke brukes. Hvis du har problemer med å skille impetigo‑lesjoner fra eksem, bruk en OTC‑antihistamin uten å bruke steroidsalver.
#OTC antihistamine

* Bruk en OTC‑antibiotisk salve på lesjonen.
#Bacitracin
#Polysporin
☆ AI Dermatology — Free Service
I 2022 Stiftung Warentest-resultatene fra Tyskland var forbrukertilfredsheten med ModelDerm bare litt lavere enn med betalte telemedisinkonsultasjoner.
  • Et tilfelle av impetigo på haken. Impetigo bør mistenkes hvis et lite barn ikke har noen skadehistorie, men sårlignende lesjoner som sprer seg.
  • Det antas at det er en sekundær infeksjon hos pasienter med atopisk dermatitt.
  • I motsetning til atopisk dermatitt krever impetigo antibiotikabehandling og kan forverres ved bruk av steroider.
  • Bildet viser utseendet etter at blærene i bullous impetigo har sprukket.
  • Det kan feildiagnostiseres som atopisk dermatitt.
  • Bullous impetigo – når den er ledsaget av tynne, skjøre blemmer, diagnostiseres den som bullous impetigo.
References Impetigo: Diagnosis and Treatment 25250996
Impetigo, den vanligste bakterielle hudinfeksjonen hos barn i alderen to til fem år, forekommer i to hovedtyper: ikke‑bulløs (ca. 70 % av tilfellene) og bulløs (ca. 30 %). Ikke‑bulløs impetigo er vanligvis forårsaket av Staphylococcus aureus eller Streptococcus pyogenes. Den kjennetegnes av honningfargede skorper i ansiktet og på lemmer, og den kan oppstå i områder med hud som er skadet, for eksempel ved insektbitt, eksem eller herpetiske lesjoner. Bulløs impetigo, som kun skyldes S. aureus, gir store, slappe blemmer og forekommer ofte på områder der huden gnides mot hverandre. Begge typer forsvinner vanligvis innen to til tre uker uten arrdannelse, og komplikasjoner er sjeldne; poststreptokokkl glomerulonefritt er den mest alvorlige. Behandlingen består av aktuelle antibiotika, for eksempel mupirocin, retapamulin eller fusidic acid. Orale antibiotika kan være nødvendig ved omfattende bulløs impetigo eller når lokal behandling ikke er mulig. Flere orale alternativer finnes (amoxicillin/clavulanate, dicloxacillin, cephalexin, clindamycin, doxycycline, minocycline, trimethoprim/sulfamethoxazole, macrolider), men penicillin er ikke effektivt. Desinfeksjonsmidler på huden er mindre effektive enn antibiotika og bør unngås. Fusidic acid, mupirocin og retapamulin er effektive mot meticillin‑følsomme S. aureus‑ og streptokokkinfeksjoner. Clindamycin er nyttig ved mistanke om methicillin‑resistent Staphylococcus aureus. Trimethoprim/sulfamethoxazole virker mot meticillin‑resistente S. aureus, men er ikke tilstrekkelig mot streptokokkinfeksjon.
Impetigo, the most common bacterial skin infection in children aged two to five, comes in two main types: nonbullous (70% of cases) and bullous (30% of cases). Nonbullous impetigo is typically caused by Staphylococcus aureus or Streptococcus pyogenes. It's recognized by honey-colored crusts on the face and limbs and mainly targets the skin or can infect insect bites, eczema, or herpetic lesions. Bullous impetigo, caused solely by S. aureus, leads to large, flaccid bullae and often affects areas where skin rubs together. Both types usually clear up within two to three weeks without scarring, and complications are rare, with poststreptococcal glomerulonephritis being the most severe. Treatment involves topical antibiotics (mupirocin, retapamulin, fusidic acid). Oral antibiotics might be necessary for impetigo with large bullae or when topical treatment isn't feasible. While several oral antibiotics (amoxicillin/clavulanate, dicloxacillin, cephalexin, clindamycin, doxycycline, minocycline, trimethoprim/sulfamethoxazole, macrolides) are options, penicillin isn't effective. Topical disinfectants aren't as good as antibiotics and should be avoided. Fusidic acid, mupirocin, retapamulin are effective against methicillin-susceptible S. aureus and streptococcal infections. Clindamycin is useful for suspected methicillin-resistant S. aureus infections. Trimethoprim/sulfamethoxazole works against methicillin-resistant S. aureus, but isn't enough for streptococcal infection.
 Impetigo 28613693 
NIH
Impetigo er en vanlig hudinfeksjon forårsaket av visse bakterier og sprer seg lett gjennom kontakt. Den viser seg vanligvis som røde flekker dekket av en gulaktig skorpe og kan forårsake kløe eller smerte. Infeksjonen er mest vanlig hos barn som bor i varme, fuktige områder. Den kan også forekomme som blemmer eller uten dem. Selv om den ofte påvirker ansiktet, kan den oppstå hvor som helst der huden er brutt. Diagnosen stilles hovedsakelig på bakgrunn av symptomer og klinisk utseende. Behandlingen inkluderer vanligvis antibiotika, både topisk og oral, samt symptomatisk behandling.
Impetigo is a common infection of the superficial layers of the epidermis that is highly contagious and most commonly caused by gram-positive bacteria. It most commonly presents as erythematous plaques with a yellow crust and may be itchy or painful. The lesions are highly contagious and spread easily. Impetigo is a disease of children who reside in hot humid climates. The infection may be bullous or nonbullous. The infection typically affects the face but can also occur in any other part of the body that has an abrasion, laceration, insect bite or other trauma. Diagnosis is typically based on the symptoms and clinical manifestations alone. Treatment involves topical and oral antibiotics and symptomatic care.