Keloidhttps://en.wikipedia.org/wiki/Keloid
Keloid er et resultat av en overvekst av granulasjonsvev (kollagen type 3) på stedet for en tidligere helbredet hudskade. Keloider er faste, gummiaktige lesjoner eller skinnende, fibrøse knuter, og kan variere fra rosa til hudens egen farge, eller fra rød til mørkebrun. Et keloidarr er ikke smittsomt, men kan noen ganger ledsages av intens kløe, nållignende smerte og endringer i tekstur. I alvorlige tilfeller kan det påvirke hudens bevegelighet. Keloid er forskjellig fra hypertrofiske arr, som er forhøyede arr som ikke vokser utover grensene til det opprinnelige såret.

Keloidarr forekommer oftere hos personer med afrikansk, asiatisk eller latinamerikansk avstamning. Personer i alderen 10–30 år har større sannsynlighet for å utvikle keloid enn eldre.

Selv om de vanligvis oppstår på stedet for en skade, kan keloid også oppstå spontant. De kan oppstå på stedet for en piercing, og til og med fra noe så enkelt som en kvise eller ripe. De kan også utvikles som følge av alvorlig akne eller vannkopper, infeksjon på et sårsted, gjentatte traumer i et område, overdreven hudspenning under sårlukking eller et fremmedlegeme i et sår.

Keloidarr kan utvikles etter operasjon. De er mest vanlige på enkelte steder, for eksempel i det sentrale brystet (etter sternotomi), på ryggen og skuldrene (ofte som følge av akne) og på øreflippene (etter ørepiercing). De kan også forekomme ved kroppspiercinger. De vanligste områdene er øreflipper, armer, bekkenregionen og over kragebeinet.

Behandlinger som er tilgjengelige er trykkterapi, silikongelark, intralesjonell triamcinolonacetonid, kryokirurgi, stråling, laserterapi, interferon, 5-FU og kirurgisk eksisjon.

○ Behandling
Hypertrofiske arr kan forbedres med 5 til 10 intralesjonelle steroidinjeksjoner med 1 måned intervall.
#Triamcinolone intralesional injection

Laserbehandling kan prøves for erytem knyttet til arrdannelse, men triamcinolon‑injeksjoner kan også redusere erytem ved å jevne ut arret.
#Dye laser (e.g. V-beam)
☆ AI Dermatology — Free Service
I 2022 Stiftung Warentest-resultatene fra Tyskland var forbrukertilfredsheten med ModelDerm bare litt lavere enn med betalte telemedisinkonsultasjoner.
  • En postoperativ keloid på håndleddet ble behandlet med triamcinolon intralesjonell injeksjon. Det sunkne erytemområdet på venstre side er det behandlede området.
  • Lineære keloider oppstår ofte på den øvre delen av torsoen og viser seg i en lineær form.
  • En hyperinflammatorisk keloid kan forekomme mellom brystet og være ledsaget av kløe og mild smerte.
  • Bakre aurikulær keloid
  • Navlekeloider kan utvikle seg etter endoskopisk kirurgi.
  • Keloider i den fremre delen av brystet har ofte en horisontal, lineær form.
  • Keloider på fotsålene kan gjøre det ubehagelig å gå. Intralesionale steroidinjeksjoner gis vanligvis flere ganger.
  • Keloid papule: Den oppstår vanligvis etter follikulitt på brystet.
  • En nodulær keloid. Skulder‑ og overarmsområdene er vanlige steder for keloiddannelse.
  • Keloider finnes ofte på brystet.
  • Keloid på øreflippen
  • Hakeområdet er også et vanlig sted for keloider, og de forekommer ofte i områder hvor akne er tilstede.
  • Keloider blir ofte observert på overarmene.
  • En typisk manifestasjon av brystkeloider.
  • Guttate keloid skyldes ofte follikulitt.
References Keloid 29939676 
NIH
Keloider dannes på grunn av uvanlig tilheling etter hudskade eller betennelse. Genetiske og miljømessige faktorer bidrar til utviklingen, med høyere forekomst hos personer med mørk hud fra afrikansk, asiatisk og latinamerikansk avstamning. Keloider oppstår når fibroblaster blir overaktive og produserer for mye kollagen og vekstfaktorer. Dette fører til dannelse av store, unormale kollagenbunter, kjent som keloidalt kollagen, samt en økning i fibroblastaktivitet. Klinisk fremstår keloider som faste, gummiaktige knuter i områder som tidligere har vært skadet. I motsetning til vanlige arr, vokser keloider utover det opprinnelige traumestedet. Pasienter kan oppleve smerte, kløe eller svie. Flere behandlingsalternativer finnes, blant annet steroidinjeksjoner, kryoterapi, kirurgi, strålebehandling og laserterapi.
Keloids result from abnormal wound healing in response to skin trauma or inflammation. Keloid development rests on genetic and environmental factors. Higher incidences are seen in darker skinned individuals of African, Asian, and Hispanic descent. Overactive fibroblasts producing high amounts of collagen and growth factors are implicated in the pathogenesis of keloids. As a result, classic histologic findings demonstrate large, abnormal, hyalinized bundles of collagen referred to as keloidal collagen and numerous fibroblasts. Keloids present clinically as firm, rubbery nodules in an area of prior injury to the skin. In contrast to normal or hypertrophic scars, keloidal tissue extends beyond the initial site of trauma. Patients may complain of pain, itching, or burning. Multiple treatment modalities exist although none are uniformly successful. The most common treatments include intralesional or topical steroids, cryotherapy, surgical excision, radiotherapy, and laser therapy.
 Keloid treatments: an evidence-based systematic review of recent advances 36918908 
NIH
Den nåværende forskningen tyder på at silikongel eller laken sammen med kortikosteroidinjeksjoner er den foretrukne innledende behandlingen for keloider. Ytterligere behandlinger som intralesjonell 5-fluorouracil (5-FU), bleomycin eller verapamil kan også vurderes, selv om deres effektivitet varierer. Laserterapi, kombinert med kortikosteroidinjeksjoner eller topikale steroider under okklusjon, kan øke penetrasjonen av legemidler. For gjenstridige keloider har kirurgisk fjerning etterfulgt av umiddelbar strålebehandling vist seg å være effektiv. Til slutt kan bruk av silikonduk og trykkterapi redusere sannsynligheten for tilbakefall av keloider.
Current literature supports silicone gel or sheeting with corticosteroid injections as first-line therapy for keloids. Adjuvant intralesional 5-fluorouracil (5-FU), bleomycin, or verapamil can be considered, although mixed results have been reported with each. Laser therapy can be used in combination with intralesional corticosteroids or topical steroids with occlusion to improve drug penetration. Excision of keloids with immediate post-excision radiation therapy is an effective option for recalcitrant lesions. Finally, silicone sheeting and pressure therapy have evidence for reducing keloid recurrence.
 Keloids: a review of therapeutic management 32905614 
NIH
Foreløpig finnes det ingen behandling som passer alle og som garanterer en konsekvent lav tilbakefallsrate for keloider. Imidlertid viser de nye alternativene, som bruk av laser i kombinasjon med steroider eller kombinasjon av 5‑fluorouracil med steroider, lovende resultater. Fremtidig forskning kan fokusere på hvor godt nye behandlinger, som autolog fetttransplantasjon eller stamcellebaserte terapier, fungerer for å håndtere keloider.
There continues to be no gold standard of treatment that provides a consistently low recurrence rate; however the increasing number of available treatments and synergistic combinations of these treatments (i.e., laser-based devices in combination with intralesional steroids, or 5-fluorouracil in combination with steroid therapy) is showing favorable results. Future studies could target the efficacy of novel treatment modalities (i.e., autologous fat grafting or stem cell-based therapies) for keloid management.
 Scar Revision 31194458 
NIH
Arr er en vanlig del av helingsprosessen etter hudskader. Ideelt sett bør arr være flate, tynne og matche hudfargen. Mange faktorer kan føre til dårlig sårheling, som infeksjon, redusert blodstrøm, iskemi og traumer. Arr som er tykke, mørkere enn huden rundt, eller som krymper for mye, kan forårsake betydelige problemer både med fysisk funksjon og følelsesmessig helse.
Scars are a natural and normal part of healing following an injury to the integumentary system. Ideally, scars should be flat, narrow, and color-matched. Several factors can contribute to poor wound healing. These include but are not limited to infection, poor blood flow, ischemia, and trauma. Proliferative, hyperpigmented, or contracted scars can cause serious problems with both function and emotional well-being.